Løvetannfolket i Jordandalen

Litt begrepsavklaring først: Løvetannbarn er et begrep som har satt seg om de barna som klarer seg på tross av nesten umulige oppvekstvilkår. Resiliens kalles det i flere fagdisipliner. Innen økologi/systemteori er resiliens et mål på hvor fort et økosystem går tilbake til sin tidligere tilstand etter en betydelig forstyrrelse. Sosial resiliens er samfunnets evne til å hente seg inn etter for eksempel naturkatastrofer eller politiske uroligheter uten å utvikle mindre ønskelige trekk eller tilstander. Her i Palestina heter det SUMUD og begrepet inngår som den kanskje viktigste ingrediensen i palestinernes selvforståelse. Når du lever under okkupasjon og har gjort det i nærmere 50 år er du nødt til bli løvetannbarn for å overleve. Ble dette litt teoretisk og fjernt? Min øyenvitneskildring om Abu Sakr og løvetannfolket i Al’Hadidiya vil forhåpentligvis bøte på dette.

Al’Hadidiya er en liteOCHA atlas al hadidiya jpgn landsbyklynge på 85 mennesker i 13 husholdninger. Landsbyen ble i 1976 nesten omringet av den ulovlige israelske bosettingen Ro’i. I Al’Hadidiya har de råd til å kjøpe ca 25 liter vann per døgn per person. Vannet må kjøpes i Ein Al Beida som ligger halvannen times traktorkjøring unna. En tank med 10 000 liter koster for palestinere ca 600 kroner, pluss transport. Ro’i er koblet rett på det israelske vann- og strømnettet og bruker 350 liter vann per person per døgn, til husbruk. I tillegg bruker de ca 2,6 millioner liter vann per døgn til fiskeoppdrett og jordbruksformål! 2015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-21Blåfargen på kartet viser at dette er Område C i henhold til Oslo-avtalen. Full israelsk kontroll både sivilt og militært. C-områdene skulle tilbakeføres til en ny palestinsk stat ved utgangen av den femårige interimsperioden, altså i 1999. I dag er restriksjonene for palestinerne strammere og strengere enn noen gang før. Ikke lov å bygge noe som helst, ikke brønner, ikke veier, ikke uthus, ikke bakerovner. Ingen ting. Trosser de dette og prøver seg på en bakerovn, blir den for revet. Og nesten alle landsbyer i C-områdene har fått rivningsordre på eksisterende hus. Beboerne bruker masse penger på jurister for å få utsatt riving.

2015_12_01_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-17Al’Hadidiya har fått hjemmene sine revet mer enn 13 ganger. Innbyggerne bor i telt og de bruker også telt for sauene sine. De ulovlige bosetterne, derimot, har alle rettigheter, – og blir subsidiert av Israel.

Den siste uka har vært verre enn på lenge. Veien mellom landsbyen og nærmeste asfalterte vei er 3 km lang. Når vinteren kommer blir den veldig gjørmete og nesten uframkommelig. Derfor har Abu Sakr og landsbyboerne alliert seg med en italiensk bistandsorganisasjon og startet rehabilitering av veien slik at det er mulig å sikre skoleskyss for barna, kjøpe vann i Ein al Beida og få besøk av mobile helseteam fra tid til annen. 2015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-43Dette må ha provosert de israelske soldatene på åskammen voldsomt, for etter to uker fant de en papirlapp på veien som var en ‘stop work order’. Som en av få landsbyer har Al’Hadidiya en gammel reguleringsplan, og veien er inne på denne. Det hjalp ikke. 25. november kom hæren med militære bulldosere og begynte å ‘pløye opp’  den nylagte grusveien. 2015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-39

Abu Sakr satte i gang med en hektisk telefonrunde til den israelske siviladministrasjonen (en militær avdeling som tar seg av sivile saker i de okkuperte områdene). Det ble da opplyst at kommandanten oppe på haugen hadde handlet på egen hånd uten å ha klarert med sivilsakskontoret. Dermed måtte soldatene gi seg etter 200 m veirasering. Å miste ansikt fører som regel til represalier. Morgenen etter kl 07 kom to militære bulldozere, 4 jeeper og to sivile biler og rivingen av sju boligtelt og 11 drifts’bygninger’ startet. Mine ledsagerkollegaer i Jordandalen var i landsbyen begge dagene.2015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-612015_12_03_Jordan_Valley_Al_Hadidya_Abu_Sakr_EAPPI-BGSaltnes-162015_12_03_Jordan_Valley_Al_Hadidya_Abu_Sakr_EAPPI-BGSaltnes-182015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-7

Det er fryktelig sårt å se små legoklosser i en liten kurv ved siden av alle de nedrevne og forvridde metallstengene som har vært de fysiske pillarene i det barna har hatt som hjem. Selv ikke en flokk med hvite duer hjelper på inntrykket.

I perioden etter rivingen den 26.11 hadde den lokale organisasjonen Jordan Valley Solidarity vært der to dager og forsøkt å bygge opp noen teltlignende ‘shelters’ med restene av de nedrevne. I tillegg ble det kjørt inn noen mindre telt fra Røde Kors/Røde Halvmåne. Soldatene kom umiddelbart begge dager, rev ned de nye nødteltene, konfiskerte ID-kortene til de frivillige og truet landsbyboerne med å komme og skyte dem om de ikke flyttet fra stedet.

Jeg kom til Al’Hadidiya sent på ettermiddagen 1. desember sammen med ledsagerkollega Hilda Krisitne Hanssen, som er en del av Jordan Valley-teamet. Vi var bedt om å overnatte fordi nærvær av såkalt internasjonale gir en viss trygghet mot de verste overgrepene. Abu Sakr var fremdeles ganske svak etter å ha ligget febersyk ute på en madrass gjennom riveprosessen. Men gjestfriheten var ikke svekket og den søte teen var fort på plass for å ønske oss velkommen: Ahlan wu sahlan! Abu Sakr kjente meg igjen fra besøkene i fjor høst og kalte meg Dob, det arabiske ordet for bjørn. Det var stas! Selv om alt som var av husly var borte, virket strømmen fra solcellepanelet og vi fikk se et flott eksempel på at livet går videre under de verst tenkelige omstendigheter: Såpeoperaen fra Bollywood skapte latter og glede. 2015_12_01_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-13Mørket kommer tidlig og Hilda Kristine og jeg måtte se oss om etter sted å sove. Ingen telt. Bare et flak byggeplast. Vi fikk et par madrasser til å legge oppå. Heldigvis hadde vi tatt med hvert vårt tjukke pledd til å ha over soveposene. Lysene fra Ro’i minnet om livet i luksus 200 meter unna. Vi hadde den store stjernehimmelen; en kort stund. Svarte skyer la seg raskt over Al’Hadidiya og regnet fulgte med. Heldigvis var plastflaket vårt stort nok til at vi akkurat så vidt fikk dratt det over oss. Mine lange bein stakk ut i enden, men det var en bagatell. Jeg lå der og tenkte at lagene med ulltrøye, bomullstrøye, fleecegenser, windbreaker, ullgenser og regnjakke var akkurat nok til å holde meg varm i soveposen. Barna i landsbyen hadde langt mindre. Gjennom halvsøvnen hørte jeg motorlyd, fikk så vidt stukket nesetippen over plastkanten, så at det ikke var et militært kjøretøy og forsvant deretter inn i søvnen igjen. Det samme gjentok seg et par timer senere. I halv femtiden var de voksne på beina og i gang med å sortere elementene til de sju store 40 m3 teltene som hadde kommet på lastebil i løpet av natta. Gave fra EU. Frokosten ble ganske kortvarig, for hønsene hadde hakket seg gjennom brødposen Hilda Kristine og jeg hadde med oss. Men den søte teen var på plass, og vi hadde en boks med hummus som hønsene ikke fikk åpnet. Det kjentes veldig godt å kunne bidra med å reise de nye teltene.2015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-22015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-332015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-252015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-31

Hilda Kristine hjalp til med å få skoleungene klare til å bli hentet av skolebussen. Hår må kjemmes også når du har sovet under et halvtak i regnvær.

Og kvelden før fikk hjertevennen kos på fanget i lyset fra bålet. 2015_12_01_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-23

Giverorganisasjonene kom etter hvert rausende inn. Noen i dress og slips og noen i høyhælte sko. Jeg ble minnet om at nødhjelpsbransjen også har sine sider hvor folk viser seg fram for hverandre og konkurrerer om å flashe kulturell kapital gjennom ‘been there, done that’-holdninger. I den store ringen virket Abu Sakr en stund veldig liten mens de store ordene flommet.2015_12_02_Jordan_Valley_Al_Hadidya_EAPPI-BGSaltnes-52

Men dette hjertesukket er et ubetydelig, om enn småirritert, blindspor. Inne i dressene og oppi de fine skoene er de mennesker som bryr seg om situasjonen for løvetannfolkene i Jordandalen. Og det at representanter for den italienske og den spanske ambassaden er til stede legger også et visst press på handlefriheten til soldatene på haugen.

Dagen etter kom busemennene tilbake, men denne gangen gjorde de raseringen litt mer tilpasset det faktum at teltene hadde blitt gitt gjennom EU-midler. Alle de sju teltene ble pent tatt ned og buntet sammen, lagt i en lastebil, konfiskert og kjørt vekk. For løvetannfolket blir ikke neste natt mindre våt og kald om rivingsmetoden var mer dannet.

Hver gang jeg blir øyenvitne til løvetannlivet i Oslo-avtalens C-områder blir jeg veldig fortvilet over Norges valgte passivitet til de djevelsk utspekulerte overgrepene folkene her blir utsatt for. Media formidler stort sett bare hendelser med blod, kniver, kuler og bomber. I C-områdene blir de som bor her, og som bodde har lenge før okkupasjonen startet, utsatt for nøye planlagt kaldkveling. Tilgangen til vann og strøm redusert til et minimum. Ingen byggetillatelser. Riving og trusler om tvangsflytting. Det er akkurat samme politikk som det statsminister Ehud Olmerts sniorrådgiver, Dov Weinglass, sa om Gaza i 2006: “Israeli policy was designed “to put the Palestinians on a diet, but not to make them die of hunger.” Børge Brende, og Jonas Gahr Støre før han, holder krampaktig fast i Oslo-avtalen og den diplomatiske glansen som kommer med lederposisjonen i giverlandsgruppen til de palestinske selvstyremyndighetene. Selv ikke de tror lenger på en tostatsløsning basert på Oslo-avtalen. Da er det bare de diplomatiske kanapeene igjen. Sett fra bakkeperspektivet her i Al’Hadidiya gjelder snarere det lokalpolitikeren Arif Daraghmeh sa til meg i fjor høst: Oslo killed the Jordan Valley!

Kona til Abu Sakr sa til den italienske ambassadeansatte før hun dro: I was born here and have lived all my life here. I lost four of my children at an early age and their graves are here. They can try to make me leave, but I will never leave”.

Et av løvetannbarna i Al’Hadidiya hilser til venner og sympatisører i et land langt unna som han knapt har begreper om. Han håper likevel at vi kan bidra til å legge press på våre politikere til å ta kraftfulle grep for å stille Israels regjering til ansvar for overgrepene mot han og hans brødre og søstre. Selv løvetannbarn kan bli tråkket ihjel.

2015_12_03_Jordan_Valley_Al_Hadidya_Abu_Sakr_EAPPI-BGSaltnes-21

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s