Noen ganger blir avstanden mellom liv og død mindre enn vanlig. Dette har vært en slik dag. Vi hadde avtale om å være med på et møte med skoledirektøren for South Hebron om bygging av en ny jenteskole utenfor Yatta. Kontoret hans ligger i Dura, en knapp mil nordvest for Yatta. Ikke lange kjøreturen, med andre ord. Bortsett fra en kompliserende faktor: Veisperringer. Om du ser på kartet nedenfor som et sjøkart og tenker at alle områdene med blåfarge er sjø, så er Hebron, Dura og Adh Dhahiriya by to tettsteder på én øy og Yatta en by på en annen. Disse øyene har i prinsippet, ifølge Oslo-avtalen, helt eller delvis palestinsk selvstyre.
‘Sjøområdene’ kontrolleres fullt ut av det israelske militære. Rundt Yatta-øya er det nå kommet opp mer enn 40 veisperringer. Noen er faste stålporter. De nye er stort sett jord- og steinsperringer. I forrige uke måtte vi gå drastisk til verks og fjerne stein og jernpåler fra en sperring for å få en bil med lærere på vei til skolen gjennom. Ikke langt unna kom det opp en langt større utfordring. De som trengte denne veien mest løste problemet med å demontere steingjerdet i tre meters bredde på hver side av sperringen. Den store lastebilen på bildet har nettopp vært helt på jordet i bokstavelig forstand. Soldaten brydde seg ikke mye om den passerende trafikken, så det var neppe et kritisk sikkerhetstiltak. Med 40 slike sperringer rundt ‘Yatta-øya’, får det selvsagt store konsekvenser for daglig liv og virke.

På vår vei til skoledirektøren i Dura måtte vi ta oss over sundet til Hebron-øya. Der ligger det et såkalt partial checkpoint som heter Al Fawwar. Det heter også den permanente UNRWA-flyktningeleiren fra 1949 med ca. 9 000 innbyggere, nesten halvparten under 15 år. Vi ble selvsagt stoppet på sjekkpunktet. Tre tungt bevæpnete soldater så skeptisk på oss. En lett herpa bil, palestinsk sjåfør og tre internasjonale iført lysebrune vester. En av dem kom forsiktig bort til bilen vår og signaliserte at vi skulle rulle ned vinduet. Franske Jaques satt i forsetet og skjønte fort at soldaten også var franskmann. Etter en lang ‘regle’ fra Jaques om Kirkenes Verdensråd og besøk til skoler og skolemyndigheter i området myknet ansiktet til den unge soldaten og han kunne vinke oss videre med et Au revoir. 100 m over ‘sundet’/veien måtte vi stoppe for en permanent stenging av veien til Dura.

 

Det var ikke annet å gjøre enn å forlate Abed og bilen og gå det siste stykke opp til kommunebygget og skoledirektøren, Fawzi Abu-Hilayel. Der møtte vi også vår venn med det store hjerte for folket i Hebronområdet, Hamed Qawasmeh. Gjennom sin lille organisasjon HIRN (Hebron International Resources Network) driver han en rekke prosjekter for å bygge/renovere/utstyrs-supplere skoler som ellers sliter med å skaffe finansiering fra de palestinske selvstyremyndighetene. Denne gangen gjaldt det å få på plass beslutning om lærerfinansiering. To grunneiere hadde allerede stilt tomteareeal til disposisjon og en humanitær organisasjon hadde sagt ja til å finansiere byggingen av et enkelt brakkeanlegg. Men alle tilsagnene var betinget av at alle de andre aktørne forpliktet seg. Det er det å få samlet og landet mange beslutninger Hamed er så utrolig god til og som må gjøres ansikt til ansikt og ikke per epost og telefon.

 

Midt i møtet får Hamed en melding inn på telefonen sin om at det har vært knivstikking og skyting på sjekkpunktet hvor vi møtte den franske soldaten, kun 300 meter fra skoledirektørens kontor. Vi tenker alle vårt. Etter noen minutter med fokusert beslutningsprosess mellom Hamed og skoledirektøren tar vi farvel og går ut. Folk har samlet seg rett nedenfor kontorbygget og ser mot det mangedoblede antallet av soldater og politi ved sjekkpunktet.

 

Ved utgangen av Fawwar-leiren har det samlet seg en stor mengde folk. På stedet vi forlot Abeds bil står det nå tre militære kjøretøyer og flere soldater. Fotografene kommer løpende.

Litt lenger til venstre, ved selve sjekkpunktet er den militære tettheten langt større noen soldater har gått i stilling for å dekke området hvor vi står og ser. 

 

Ganske raskt får vi vite gjennom nettaviser at det har vært en ‘stabbing’, knivstikking, rettet mot en av soldatene og at han er alvorlig såret. Sannsynligheten er svært stor for at det var den unge franske soldaten som ble skadd. Vi får også vite at knivstikkeren heter Mohammad al-Shobaki, 21 år gammel student ved Palestine Technical college i Fawwar. Han ble umiddelbart skutt med sju skudd og døde kort tid etterpå. 

 

Nok et ungt liv blåst bort. Selvvalgt. Han visste jo at han kom til å bli drept før han kunne gjøre særlig skade. Vi spør folk og leser lokale nyhetsmedier for å forstå. En av artiklene i palestinske Ma’an News heter The Anger of Palestine’s Lost Generation. Siden begynnelsen av oktober har 101 unge palestinere blitt skutt og drept av israelske soldater eller politifolk eller bosettere (19 israelere er drept i samme periode). I en del av tilfellene er det sterk grunn til å tro at drapene har skjedd kun på grunnlag av mistanke om at offeret hadde kniv på seg, og at kniv har blitt plantet ved siden av liket etterpå. Den eneste etterforskningen som blir satt i verk, er intern militær. Til nå har ingen blir straffeforfulgt for å drepe i stedet for å uskadeliggjøre gjennom å skyte i beina. Straffefriheten har selvsagt ført til at dette skjer om og om igjen. Jeg har lært et nytt ord: confirmation of kill. Det betyr “the act of approaching a person shot and possibly only wounded and from close-range, shooting again, even repeatedly, to assure death”. Les historien om 16 år gamle Ashrakat Qattanani som ble overkjørt og skutt i to runder etter å ha forsøkt å knivstikke en kvinne ved en av sjekkpunktene nær Nablus forleden. Først kjørt ned av en bil, så skutt av sjåføren mens hun lå på bakken og deretter skutt av en soldat for å være sikker. Confirmation of kill. Sånn går nu dagan.

Men dagan her inneholder også livets side. Sjåfør Abed kom ikke gjennom veisperringene, så vi ble med vår venn Hamed til en liten skole i Umm ad Daraj, et godt stykke sørøst for Yatta. Denne lille skolen er bygd opp av det beduinske lokalsamfunnet, utenfor det vanlige kretsløpet av pengemidler fra de palestinske ‘selvstyremyndighetene’. 

 

Denne skolen fikk i sommer to nye brakke-klasserom i aluminium fordi Hamed og HIRN hadde gjennomført en innsamlingsaksjon i England i mai.

 

Og på veggen fant jeg venner som hadde vært med på dugnaden. Helene Bjerkestrand som var ledsager i Hebron våren 2012 mens jeg var i Jayyous, Sophie Wickham fra ‘the fabulous four’ i Jordan Valley-teamet i fjor høst, Ann Davison, som var i South Hebron Hills-teamet jeg var med å overta etter i september. 

 

Vanligvis er jeg veldig lite begeistret for alle skiltene med navn på giverorganisasjoner på statlig og organisasjons-nivå, men denne navnelista gjorde meg varm om hjertet. Den var veldig personlig. Navnene gir også lærerne og elevene på denne isolerte utkantskolen en visshet om at det er noen som vet om dem, og som har brydd seg. Venner, med andre ord. 

 

På vegne av den andre skolen utenfor allfarvei, Jinbaskolen i skytefeltet Masafer Yatta, som jeg skrev om i min forrige blogg, sier jeg TUSEN HJERTELIG TAKK for de rause bidragene til min dugnadsoppfordring for å sikre internttilgang. Hele 12 000 kroner kommer nå til å sikre den digitale delen av skoleaktivitetene i Jinba i flere år framover. Enn om okkupasjonen kunne ta slutt før pengene dere har gitt!

Jeg skal komme tilbake med flere detaljer om Jinba-prosjektet før jeg forlater South Hebron Hills.