Steinkasting som fødselsrett

farisodeh

 

Helge Kjøllesdal i Yanon-teamet har skrevet et blogginnlegg på fellesbloggen for de norske i det nå værende EAPPI-teamet (www.lillevillevestbredden.wordpress.com).  Han stiller spørsmålet som mange av oss har klødd seg i hodet av: Hvorfor kaster barna stein på soldatene? Da jeg var i Jayyus-teamet for drøye to år siden skrev jeg et blogginnlegg om dette. Etter at jeg kom hjem har jeg hatt to møter som har forandret mitt syn på steinkasting som fenomen. Det ene var var møtet med lederen av PASSIA, Dr. Mahdi Abu Hadi på konferansen The Missing Peace – Oslo Accords 20 years after 1.11.13 og det andre med en tekst som Haaretz-journalisten Amira Hass skrev 3.4.13 om The Inner Syntax of Palestinian Stonethrowing (http://www.haaretz.com/opinion/the-inner-syntax-of-palestinian-stone-throwing.premium-1.513131).

Blogginnlegget mitt er gjengitt som øyenvitneskildring i artikkelen Okkupert barndom. Okkuperte sinn som jeg skrev sammen med min kone Elsa Døhlie i tidsskriftet Fokus på familien nr 2/2014:

A father must teach his son not to be afraid of the soldier!

20.3.12 får Jayyous igjen besøk av den israelske hæren. Jeg er alene i huset og på vei ut av porten da gutta utenfor peker oppover veien. Der står de. Syv stykker med skuddsikre vester og som vanlig, tungt bevæpnet. Gutta samler seg. De virker urolige og “gira”. Steiner blir plukket opp fra veikanten. Ikke store, men likevel. De venter på en sjanse til å kaste uten å bli sett og arrestert. Etter hvert blir støynivået så høyt og løpingen fram og tilbake så hektisk at soldatene gjør klare signaler til tåregassangrep.
Jeg trekker meg bort fra denne gatestubben og rundt et hjørne. Der møter jeg et syn som gjør sterkt inntrykk. Mot meg kommer det en ung far med sine to små sønner, en i hver hånd. Den minste er halvannet år. Guttungene kaster stein mot meg. Små steiner som smårollinger kan håndtere. Far gliser og gutta gliser. Far vil gjerne at jeg skal ta bilde av dem. Jeg skjønner ikke hva far holder på med. Begriper det ikke. Jeg vet jo at mange tenåringsgutter blir satt i administrativ forvaring for å kaste stein mot soldater og militære kjøretøyer. Jeg vet også at svært mange av disse får varige skader av fengselsoppholdet. Jeg undrer meg over hvordan det er å vokse opp i dette landet.

Dagen etter har jeg en avtale med ansatte ved Universitet i Qalqilya som er veldig interessert i å øve seg i muntlig engelsk. Etter litt pludring bestemmer jeg meg og sier: Nå skal jeg stille dere et veldig vanskelig spørsmål. Alle får umiddelbart litt rynker i panna. Jeg beskriver møtet med den glade småbarnsfar fra dagen før og spør dem hva de tenker om hans måte å være far på, i den spesifikke situasjonen. Det er som å trykke på en knapp. Historiene renner ut av dem. Denne faren hadde ett mål med det han gjorde og det var å lære sønnene sine “not to be afraid of the soldier!”

Så kommer alle de personlige historiene. Men jeg greier til slutt å stoppe dem og spørre: Hvordan kan en far forsvare å “lære opp” sønnene sine til å kaste stein når dette øker risikoen for at de blir arrestert og satt i fengsel? Svaret kommer kontant fra to av mennene: Prison is for men! Everyone has to have his own story: Me and the occupation. My years in Israeli prison. Enhver arrestasjon og enhver fengsling skaper altså en ny historie som går inn i det store narrativet (Saltnes, 2012).

Den kanskje mest sentrale palestinske samfunnsviteren, Dr. Mahdi Abu Hadi, som har fulgt forhandlingene mellom Israel og PLO/PA fra starten, hevder at det foregår et generasjonsskifte i det politiske landskapet og at en del ungdommer nå slipper taket i frykten, fordi de synes de ikke har noe å miste. Disse “nye” ungdomsgruppene driver empowerment-aktiviteter innen musikk, dans og kultur. De ser ikke etter politiske ledere og løsninger. En av disse gruppene er The Freedom Theatre i Jenin (thefreedomtheatre.org). Deres mål er dette:

  • Raise the quality of performing and visual arts in the area;
  • Offer space in which children and youth can act, create and express themselves freely and equally, imagine nes realities and challenge existing social and cultural barriers;
  • Empower the young generation to use the arts to promote positive change in their community;
  • Break the cultural isolation that separates Jening from the wider Palestinian and global communities.

Lederen av teatret, Juliano Mer Khamis, understreker at de ikke forsøker å ’helbrede’ palestinske barn og ungdommer fra steinkasting. ”We try to challenge it into more productive ways. And more productive ways are not an alternative to resistance. … We are freedom fighters.”

Dr. Hadi sa ganske uttrykkelig at den nye generasjonens valg av motstandsstrategier innebærer en kritikk av og et desillusjonert syn på selvstyremyndighetene. De mener at drømmen om tostatsløsningen som lå i Oslo-avtalen er nettopp det, en drøm.

Nesten et halvt år etter møtet med Dr. Hadi fikk jeg artikkelen til israelske Amira Hass rett i fleisen. Hun åpner med å si: ”Throwing stones is the birthright and duty of anyone subject to foreign rule.” Wow! … og videre:

“Often hurling stones is borne of boredom, excessive hormones, mimicry, boastfulness and competition. But in the inner syntax of the relationship between the occupier and the occupied, stone-throwing is the adjective attached to the subject of “We’ve had enough of you, occupiers.”

Det hadde gitt mening, sier Amira Hass, om palestinske skoler hadde satt motstand/resistance på pensum, for eksempel hvordan det er smartest å oppføre seg når soldater trenger seg inn i hjemmet ditt, hvordan observere de som arresterer deg og memorere opplysninger som kan være nyttige i en en klage, hvordan du kan bruke videokamera til å dokumentere overgrep i nærheten, hvordan en kan få kontroll på frykten når en blir forhørt, og relevant for samfunnsfag og historie, sammenligne ulike motstandskamper mot kolonialisme i ulike land.

Amira Hass avslutter artikkelen med en knallhard kritikk av selvstyremyndighetene på Vestbredden og av oss som donorland til PA og våre forventninger til hvordan de skal bygge sivilsamfunns-institusjoner som passer inn i den spøkelsesaktige, tomme strukturen som kalles Oslo-avtalen:

“So why are such classes absent from the Palestinian curriculum? Part of the explanation lies with the opposition of the donor states and Israel’s punitive measures. But it is also due to inertia, laziness, flawed reasoning, misunderstanding and the personal gains of some parts of society. In fact the rationale for the existence of the Palestinian Authority engendered one basic rule in the last two decades − adaptation to the existing situation. Thus, a contradiction and a clash have been created between the inner syntax of the Palestinian Authority and that of the Palestinian people.”

Etter disse to ‘møtene’ står steinkasting fortsatt på min liste over dårlige motstandsaktiviteter, men jeg har endret syn på legitimiteten. Steinkasting er en fødselsrett for enhver som lever under okkupasjon. Tenk bare på hvordan nordmenn flest tenker om de som ytte motstand under den fem år lange okkupasjonen av Norge. At det finnes andre og bedre strategier enn steinkasting i motstandskampen er noe helt annet, og et stort ansvar for lederne i det okkuperte området.

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s