Se på denne planten.

 

Jeg tok bilde av den midt oppe i en haug med betongskrot i landsbyen Al’Aqaba. Resultatet av det som her kalles ‘demolition’, hvor det israelske militære kommer med bulldozere og gravemaskiner og river ned husene til folk. Planten symboliserer for meg det mest sentrale trekket ved palestinsk identitet: Sumud. Det engelske ordet er ‘steadfastness’. Vi kan kanskje si ‘stedighet’, men det har en klang av stahet og vranghet som ikke stemmer helt. Kanskje er egenskapene vi tillegger ‘løvetannbarn’ mye av det samme. ‘Sisu’, sier min finske teamkollega.

Al’Aqab er en liten landsby som ligger langt nord i Jordandalen, ikke langt unna byen Tubas. Vi fikk melding om at det hadde foregått riving av hus der og dro nordover for å samle opplysninger om hva som hadde skjedd. Jeg var med på et tilsvarende besøk for to år siden og var forberedt på at det kom til å bli emosjonelt. Det er mange sider ved okkupasjonen her som gjør meg opprørt og sint, men å tråkke oppi nylig nedrevne hjem med traumatiserte unger medfører en usigelig tristhet.

 

Vi ble møtt av ordføreren i Al’Aqaba, Hadj Sami Sadeq. Hadj er en kjent figur. Han sitter i rullestol etter å ha blitt skutt av israelske soldater som 16-åring. Han er Mr. Subud himself og har ikke gitt opp håpet om fred. De fleste bygningene i landsbyen hans har rivningsordre hengende over seg. For en måned siden kom soldatene fra militærleiren tre km unna og rev saue- og geitefjøset til en av innbyggerne. Det er veldig stor forskjell på et revet og et levende sauefjøs.

 

For to dager siden kom soldatene igjen og denne gangen tok de for seg fjøset og bolighuset til beduinen Daif-Allah Abed Zawahre. Han har bodd i Al’Aqaba i fire år og leier grunnen av den ortodokse kirken, som er eier. 

Det ble som jeg var forberedt på, usigelig trist å se han stå på restene av huset sitt sammen med en av sønnene sine. Og som han sa, soldatene gliste og lo og tok bilder av barna mens kollegaene i bulldozeren rev hjemmet deres. Ungene hadde vært livredde og Daif visste ikke helt hva han skulle gjøre. Dersom han bygd opp igjen, ville soldatene komme på nytt og rive. Noen ganger kan Subud koste mer krefter enn det en har.

Vi snakket med en sosialarbeider fra YMCA (KFUM/KFUK) som var der. YMCA driver utstrakt psykososialt hjelpearbeid både på Vestbredden og på Gaza. Daoud fortalte meg at han nå snakker med hele familien en gang i uka, sju ganger, og at han har tett kontakt med skole og helsevesen for å samordne hjelpen. Etter hans mening var barna i denne familien veldig redde, noen så traumatiserte at han hadde ordnet med individuell psykologisk oppfølging for dem i byen Tubas.

Det er nok barna som trigger tristheten, når de kravler rundt i ruinhaugene og prøver å bruke sin barne-Sumud til å fortsette å leke, smile og stjele et par minutter med trøst i en fremmed armkrok.