Det hender så mangt …

Jeg har vært på besøk i mitt første hjem i Palestina, landsbyen over alle landsbyer, Jayyus, som ligger i Qalqiliyadistriktet midt på Vestbredden. I dag har vært med Karen, som er ny, kanadisk ledsager her og Jael fra Sveits, som var her i gruppa før meg for to år siden. Jael er også en av de mange som har funnet et ekstra hjem i Jayyus og som kommer tilbake på besøk fordi båndene har blitt så sterke.

2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-7

Vi har vært på en dagstur som har inneholdt det meste, på godt og vondt. Mye av begge deler. Vi startet kl 0600 med observasjon og datainnsamling ved en jordbruks- og arbeiderport jeg kjenner godt fra før, Habla. Det er de samme guttene og mennene (og noen få damer) som passerer hver dag år ut og år inn, og det er de samme militærpolitisoldatene som sjekker ID-papirer, passeringstillatelser, og matpakker i lange perioder. Like omhyggelig hver dag. De kan jo ha blitt terrorister siden i går. Oppsamlingen foran piggtrådporten er som før, og den helt uoppnåelige drømmen om kysten og Middelhavet er hver dag en bakgrunn i det fjerne. Hva er det som er så spesielt med Habla?

2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-2

 

På kartet ser dere en svart strek som bukter seg nedover. Det er MUREN, eller separasjonsbarrieren, som det heter. Noe utenfor går det en grønn, prikket linje. Det er grensen mellom Israel og Vestbredden, slik den ble trukket opp etter seksdagerskrigen i 1967. Nord for Qalkiliya går det enorme piggtrådgjerden langt inn i landet. Det er jordbrukslandet til Jayyus som bare ble tatt fra dem i 2002. Dette er i praksis Israelsk område nå.

qalqilya_map

 

Sør for Qalkiliya bukter den svarte streken seg også langt inn i landet. Det er for å beskytte et stort område hvor bosetterne har tatt seg til rette, grabba landet og bygd i det grå feltet. På de hvite områdene der inne i ‘lomma’ bor beduinene, som er urinnvånerne her. De har som de fleste andre, barn. Og disse barna har rett til å gå på skole. Det er bare det at de må komme seg til et palestinsk område for å gå på skole, og stedet de hører hjemme heter Habla, bakenfor muren (selv om det på kartet ser ut som Habla ligger utenfor). Litt forvirrende, dette. Vi kjører bil med palestinske skilter og tar veien fra øst til vest langs den grå streken på kartet, inn i Qalkiliya by. Der snur vi sørover til vi kommer til den smale slusa som leder inn til bosetterlomma. Vi må kjøre i tunnell under slusa for å komme over til Habla-land. Helt ytterst, rett etter at vi har kommet gjennom, ligger Hablaporten . Den er åpen om morgenen fra 0630 til 0745 for å slippe gjennom de som har tillatelse til å jobbe inne i bosetterlomma, og, ikke minst beduin-skolebarna som bor der inne og som skal på skolen sin i Habla. Uten muren hadde de hatt en timinutters hyggelig gåtur til skolen. Nå er det en større operasjon med buss. Den rosa skolebussen må først klareres og gjennomsøkes før den kjører gjennom porten, inn for å hente barna inne der de bor, for så å gjennomgå samme rutine når den skal gjennom porten på nytt, inn i Habla. Samme barn hver dag. Samme lærer. Samme sjåfør. Men papirene og matpakkene må granskes. Hver dag. De kan jo ha blitt terrorister. Mens barna venter på å slippe gjennom, kan de jo nyte naturen utenfor. Særlig! Eller de kan se på hester som også er lei av å vente på klarering og må jekke seg litt.

2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-3 2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-4

 

Etter Habla drar vi nordover til byen Tulkarem hvor vi deltar i en ukentlig, stille demonstrasjon til støtte for fengslede palestinere. Mødrene sitter med bilder av sine menn og sønner. Palestinsk TV er der og intervjuer. Arrangøren og mødrene setter stor pris på at vi kommer og viser solidaritet.

2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-62014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-5

 

 

Selv med et dystert bakteppe er det en god og jovial stemning her. Mødrene/konene er mer alvorlige. De vet hva realitetene er i israelske fengsler. Min gode venn Abed fortalte meg i en nær samtale vi hadde om sine år i fengsel som 20-åring. En gang satte de han i isolat i 98 dager i en liten celle på 1 x 2 meter, uten lys døgnet rundt. Bare de sterkeste greier å mobilisere kraft nok til å strukturere døgnet gjennom systematisk beregning av tid, om det er dag eller natt.

En av de israelske organisasjonene som jobber hardt for menneskerettigheter i dette området er B’Tselem. De gjør et fantastisk arbeid med å dokumentere overgrep og skaffe juridisk hjelp til dem som har vært utsatt for det. Vi dro sammen med Abdulkarim Sadi, en meget erfaren B’Tselem-ansatt, på besøk til 17 år gamle Walid Khaled Srogi. Walid hadde tre dager tidligere gått ut av huset ved sjutiden om kvelden for å kjøpe falafel til familien sin. På gata var det soldater på jakt etter noen ungdommer som hadde kastet stein. Walid ble ‘anholdt’ og slått i fem minutter. Så ble han bakbundet med strips, fikk bind for øynene og kastet inn i en jeep og kjørt til en leir et godt stykke unna. I avhørsrommet måtte han sitte på gulvet i 4-5 timer mens han ble slått i hodet på overarmene og på beina. Han husker han var vettskremt  i begynnelsen, særlig da noen tok kvelertak på han uten at han så noe som helst og da en av soldatene satte geværmunningen mot tinningenhans og spurte om han visste hva han hadde mot hodet. Etter hvert gikk den intense redselen over og smerten var greiere å forholde seg til enn redselen. Walid er altså 17 år, har aldri før vært i klammeri med politi eller militære og tilhører ikke noe steinkastermiljø.

2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-9

 

Venner som så arrestasjonen varslet familien, som igjen varslet den palestinske forbindelsesoffiseren. Etter intens jobbing ble Walid kjørt til et sykehus og sluppet fri i totiden om natta. Jeg spurte han om hvilke reaksjoner han har hatt i etterkant, og han sa det vi vet de fleste sier: “Jeg har store problemer med å konsentrere meg”. Har lyst til å gå i lære som bilmekaniker, men vet ikke om jeg får det til. Ifølge israelsk militær lovgivning er palestinere å betrakte som voksne når de er 12 år gamle. Israelere blir først voksne når de er 18.

I løpet av den knappe timen vi overvar debriefingen av Walid demret det for meg at arrestasjonen hadde skjedd i et såkalt A-område, altså et område som ifølge Oslo-avtalen skal være under full palestinsk kontroll, både sivilt og politimessig. Hvordan kunne det da ha seg at Walid ble arrestert av israelsk militære på et område hvor de ikke skal ha adgang? Abdulkarim fra B’Tselem kunne fortelle at siden Gazakrigen startet har de israelske soldatene kommet inn i A-områdebyene Nablus, Qalqiliya og Tulkarem nesten hver kveld/natt. De bare ringer til politiet og sier at de kommer. Det palestinske politiet forlater gatene og holder seg innendørs mens dette skjer.

Også andre ting skjedde i løpet av Gazakrigen. Den avsidesliggende landsbyen Shufa utenfor Tulkarem ble i denne perioden fratatt sin vanlig 7 km lange vei inn til byen, hvor lærerne har kjørt for å komme på jobb på gutteskolen vi besøkte etter Walid. Nå har soldatene stengt veien fordi de ønsker økt sikerhet for bosettingen som er bygd opp rett ved siden av Shufa. Nå må de kjøre 23 km. Og de som kun har ID-papirer som gjelder for Shufa får ikke komme ut i det hele tatt. Veldig teit for mannen som giftet seg med en Shufa-kvinne og ikke fikk ta henne med seg hjem etter bryllupet for to uker siden. Rektor på skolen er en flott mann. Da han satt i fengsle i to år fra han var 16, brukte han tiden på å trene på tegning. Nå har han dekorert skolegården på egen hånd som et bidrag til å ta vare på drømmer og stolthet. Dette viser en utrolig verdighet midt oppe i det ekstremt uverdig livet de lever.

 

 

2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-10 2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-11 2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-12 2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-13

Før vi kunne dra hjem måtte vi innom Abu Ummar og så av en prat. Han har levd i Shufa hele sitt 60-årige liv og er et strålende menneske. Først må vi prate (med god oversetterhjelp fra vår sjåfør og venn Abed). Så er det søt te med mynteblader. Deretter kommer maten på bordet. Ferskt brød, olivenolje og den fantastiske urteblandingen som heter Za’atar (mest timian). Vi lar oss sluke opp i den utrolige gjestriheten som gjennomsyrer den palestinske kulturen og greier faktisk å kjenne på gleden over å være her på tross av at vi blir vitner til at Det hender så mangt …

 

2014_09_02_Habla_Tulkarem_Shufa-16

 

2 thoughts on “Det hender så mangt …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s