Så er jeg her igjen. Ledsager i EAPPI-programmet på Vestbredden (eappi.com). Helt uten å ha planlagt det. Forrige gang var for drøye to år siden, i landsbyen Jayyus, og noen av dere fulgte meg i bloggen jeg hadde da: bgsaltnes.blogspot.com (den eksisterer ennå). Denne gangen er jeg her fordi en flott, ung norsk ledsager-to-be ble avvist i passkontrollen på Ben Gurion-flyplassen, internert i to dager og så sendt hjem med innreiseforbud. Ledsagere er jo først og fremst det, ledsagere for barn på ekle skoleveier med mange soldater eller for arbeidere som står i uendeig lange køer for å komme gjennom svære, umenneskelige kontrollposter. Tror ikke akkurat at stakkaren som ble avvist ble betraktet som en trussel mot staten Israel, men de liker ikke særlig godt at vi er her og observerer hvordan de okkuperer livene til 2,5 millioner palestinere på Vestbredden, – og forteller det videre. Dermed var det Exit-skiltet for han og en telefon til meg om jeg hadde mulighet til å være vikar. Heldigvis hadde jeg det og er veldig glad for å være her igjen. Det palestinske folket har jo inntatt en viktig plass i hjertet mitt de siste årene.

Forrige gang var det jordbrukslandsbyen Jayyus vinterstid. Har aldri frosset så mye i mitt liv som de to første månedene der. For en uke siden satt jeg i en taxi fra Jerusalem på vei nedover og nedover og nedover, forbi havoverflatenivået og videre ned til ca 250 muh, til Jeriko, verdens lavestliggende by, verdens eldste by (mer enn 10 000 år gammel), og til 45 varmegrader i skyggen enkelte dager. Tre unge damer ventet på ‘reserven’ med åpne armer (kan misforstås) og lettelse over å få en gammel, hvithåret mann i teamet her i kulturelt konservative Jordandalen.

Teamet i Jeriko skal ha hele Jordandalen som ‘virksomhetsområde’ og vi er de første EAPPI-folkene har. Dermed har vi også stor frihet til å velge hva vi vil fokusere på. Jordandalen utgjør en tredjedel av hele Vestbredden. Før seksdagerskrigen i 1967 bodde det mellom 200 og 300 000 palestinere her. Nå er de redusert til 60 000. Hvorfor? Fordi Oslo-avtalen i 1993 inneholdt en midlertidig inndeling av Vestbredden i A-,B- og C-områder.

I A-områdene har palestinerne full sivil og militær kontroll. I B-områdene har palestinerne sivil myndighet, men ikke militær. C-områdene er totalt underlagt israelsk militært styre. Jeriko er et A-område, men 90 % av Jordandalen er C-område. 9400 ulovlige bosettere får tilgang til så mye vann de vil. Palestinerne her får så lite vann at nivået ligger langt under WHOs anbefalte grense. Jeg kommer nok til å skrive en god del mer om vannsituasjonen her. Vanskelig å forestille seg for oss som er vant med nærmest ubegrenset vanntilgang. Men det får komme senere. Planen om å sluttføre forhandlingene etter Oslo-avtalen ble aldri noe av, da Netanyahu avlyste forhandlingene i 1995. Dermed eksisterer A-, B- og C-områdene 20 år etter og vi finner veiskilt som viser en annen hverdag enn vår.

Dag 2 var søndag og kirkebesøk i byen Taybeh (hvor de også lager Vestbreddens berømte øl med samme navn). Den kristne delen av befolkningen på Vestbredden er liten (6 %) og en viktig del av oppgavene våre består i å delta i gudstjenester for å støtte mennesker som lever under dobbelt press, både som okkuperte palestinere og som religiøs minoritet. EAPPI-programmet stiller ikke krav til at ledsagerne skal være troende, bare troverdige i å utføre oppgavene vi er tildelt. Den katolske kirken i Taybeh var i hvert fall veldig glade for å få oss på besøk. Og her i Det hellige land hvor Abrahams barn driver og dunker hverandre i hodet ville det være ganske arrogant å distansere seg fra den religiøse dimensjonen.

 

Etter kirken begynner vi på kontaktarbeidet og treffer Rashed i The Jordan Solidarity Movement i et hus langt ute på jordet langs humpete off-road-veier flere kilometer inne i ‘det farlige A-området’ det røde skiltet varslet om. Rashed er en kunnskapsrik og vennlig kar som er vant med besøk og tidvis hjelp fra ‘de internasjonale’.

 

 

Søndagen ble lang og innholdsrik og ikke så lite overveldende for en stakkars nykommer til denne heten. Derfor ble det damene som måtte ta tak i kveldspliktene, som er å dokumentere, dokumentere, dokumentere.

 

 

Og heldigvis, her bor vi i et A-område under full palestinsk kontroll, og vi har en nabo over gata som passer på oss gjennom en slags ‘protective presence’, bevæpnet med både gammel gønner og egnet bønnematte.

Jeg er veldig glad for å være en del av The Hottest Team Ever her i Jeriko. Håper du som leser dette får lyst til å følge bloggen min framover.