Tre uker som dråpe i havet på Lesvos er over og jeg kan sitte på flyplassen i Aten og tenke over hva jeg har vært med på.

Det er tre hovedsaker når det gjelder flyktninger og denne øya i Egeerhavet:

• Overfarten fra Tyrkia og landingen på gresk jord
• Registrering og opphold i mareritt-leiren Moria
• Hjelperne (proffene og gründerne/idealistene med A4-allergi)

Jeg har hatt 13 nattevakter på 19 dager, fire fra 23-03 og ni fra 03-07. Vi har patruljert, dvs. kjørt bil på tomgang i første gir (= 15 km/t) med nedrullet vindu ut mot sjøen og stirret ut i mørket etter lys og lyttet etter påhengsmotorer. En svart tøybag med teksten Eg ❤ Lærdal har ligget over instrumentpanelet for ikke å ødelegge nattsynet og vi har kjørt med kun parklys på. På utvalgte steder har vi stoppet noen minutter og slått av motoren og gått ut i natta for å kunne høre bedre. Jeg har lastet ned appen Marine Traffic på mobilen og har kunnet se hvilke båter som de røde og grønne lanternene har tilhørt. Kystvakt- og Frontex-båter har slått av signal identifikasjon, men har brukt lanterner. Et stort, turkis symbol har tidvis dukket opp på appen. Turkis betyr marinefartøy. Appen viser bilde av NATO Warship A1412, 174 m langt. Stort, altså. Men et veritabelt spøkelsesskip, for det kjører uten lanterner. Vi har aldri sett det, selv ikke når vi har visst at det passerte der ute i det svarte. Det har vært fullmåne-lyst, det har vært pøsende regn og vinden har blåst i 14 m/sek, og det har vært stille. Morgengryet har  bragt med seg en rar følelse av at alt begynner på nytt. Nesten som et lite under.

Vi har trent på hva vi skal gjøre når en båt full av flyktninger ‘lander’, men ingen båter har kommet inn på min vakt. En stund vekslet jeg mellom en følelse av å være snytt og tanker om at båt-spottingen er bortkastet. En liten titt på statistikken får meg ned på jorda igjen. Bildet av februar er slik, ifølge Aegean Boat Report

Seks båter med 166 personer på drøyt to uker. 28 båter med 1281 flyktninger har vært stoppet av tyrkisk kystvakt og tatt tilbake. På grunn av den aktive patruljeringen har landingene skjedd på andre steder enn vanlig.

Etter en ukes frustrasjon demrer det for meg at jeg ikke er her for å få tilfredsstilt egne behov for spenning eller følelse av å ‘redde noen’. De tre organisasjonene Emergency Rescue Center International (ERCI), CampFire og Dråpen i havet sørger sammen for at det er forberedte folk til stede i det øyeblikk en gummibåt full av flyktninger lander i området vi dekker. Det kalles stående beredskap og er langt viktigere enn egne behov for action.

De 166 flyktningene ble tatt hånd om av gresk politi eller Frontex-personell og kjørt til Moria-leiren. Forholdene i leiren er visstnok ganske uholdbare. Bare autoriserte personer slipper inn. Al Jazeera har vært inne ‘undercover’ og laget denne reportasjen.

Det finnes to mindre leirer i tillegg til Moria, laget for de mest sårbare flyktningene; mødre med små barn og enslige, mindreårige. I forrige blogg-artikkel skrev jeg om Mohammed fra Mosul. Han har skader i ryggen og i øynene etter at familiens hus ble bombet i stykker av den irakisk-vestlige koalisjonen som skulle knuse IS. Mohammed har siden oktober bodd i Moria i et telt sammen med en gjeng med menn som røyker hele tiden. Mohammeds skadde øyne tåler ikke røyk, men han har ikke noe annet sted å være om natta. 6. mars blir hans asylsøknad behandlet av greske myndigheter. I går fortalte han meg at om han får avslag, må han reise tilbake til Irak. Han er sunni-muslim og svært utsatt for shia-dominerte myndigheter/politi/militære. Han er forberedt på at kan komme til å bli drept.

Ikke langt fra Moria ligger dagsenteret som heter One Happy Family. Mohammed har funnet en tilknytning til mini-klinikken på OHF og kan dra hit daglig. Dagsenteret tar i mot mellom 800 og 1000 flyktninger hver dag og tilbyr en rekke ulike aktiviteter i hjemmesnekra skur. Det er rett og slett utrolig hva de får til, og en skikkelig kraft-utfordring å forstå for et hode som har vokst opp med at hjelpeorganisasjoner skal være SOM offentlige etater, selv om de er non-governmental. Profesjonalitet, struktur, ryddighet og regler. Organisasjonen som bygde opp dette dagsenteret har trukket seg ut. Nå drives det av en stor gjeng enkeltindivider fra en rekke land pluss et anselig antall flyktninger. Her er det ingen øverste beslutningsmyndighet, bare gründere og folk med A4-allergi. De fyller tomrom som de store, etablerte har i sine systemer. Noen av disse gründerne har brukt all sin tid på flyktninger siden krisen begynte i 2015. Eric Kempton er en av disse. Han fråder når han omtaler Røde Kors’ rolle i Moria og forteller historier om RK-ere som satt inne på kontoret sitt i leiren og så på fotball på TV mens flyktninger frøs ihjel  i leiren. Ikke vet jeg om det er sant, men jeg vet at rollen til Røde Kors er  knyttet til familiegjenforening, altså å søke på nett og i andre arkiver etter familiemedlemmer til flyktninger som melder seg til dem. Der er det RK gjør. Slik er rollefordelingen. Profft og ryddig, men kanskje med skylapper når det gjelder selve livet i leiren. De frivillige på dagsenteret gjør alt mulig der det trengs, men utgjør ingen bærekraftig struktur ut over et frodig, anarkistisk mangfold. Men de trengs, for hullene i den profesjonelle strukturen er store og vonde.

Alt dette flyktningekaoset finner sted på et sted i verden med laaang historie. På fridager har det vært avslappende og godt å gå innom noen av de utallige kirkene og kapellene som finns her. Plutselig blir den lange historien synlig; vakker og overdådig

Ved siden av båt-spottingen på nattetid, har energien gått med til å pusse opp Nikos Kitchen/Home for a Day. Her skal 30-40 flyktninger hver dag komme og få en slags hjem-følelse, god mat, og ny tilførsel av klær.

Jeg har, sammen med Elsa, møtt flotte med-dråper med varme hjerter og åpne sinn og med sterke ønsker om å bidra til at forhutlede båtflyktninger får litt varme i den krevende tiden mens de venter på å få tilbake en retning i livene sine, og kanskje opphold i land som har både fred og økonomi. Det har vært en viktig opplevelse å være nær realitetene på en øy som heter Lesvos.