Sist lørdag dro jeg sammen med teamkollega Lea til beduinområdet Nuwei’ma, rett utenfor Jeriko. Området er temmelig ørkenpreget med stort, åpent landskap. Vi kjører inn på området hvor vi har en avtale med en ny kontakt med det klingende navnet Mukhtar Suleyman Salame Hassan Azzayed, eller Abu Faysal (pappaen til Faysal).

Beduinerer  Nå er jo det å tvangsflytte personer eller befolkningsgrupper på okkuperte områder totalt ulovlog i henhold til internasjonal

lovgivning og er kategorisert som en krigsforbrytelse. Israel ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om dette, men bruker utspekulerte metoder.

Beduiner er stolte folk, men blir stort sett hundset og oversett av alle. Urbefolkningsproblematikk har mange likhetstrekk verden over. De palestinske selvstyremyndighetene ser ikke ut til å gjøre noe som helst for denne utsatte folkegruppa. De holder jo til i det som heter C-område, hvor Israel har både sivil og militær kontroll. Israel gjør systematiske forsøk på å fjerne beduinene fra Jordadalen for å frigi områdene til ytterligere bosettingsvekst. Nå er jo det å tvangsflytte personer eller befolkningsgrupper på okkuperte områder totalt ulovlog i henhold til internasjonal lovgivning og er kategorisert som en krigsforbrytelse. Israel ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om dette, men bruker utspekulerte metoder.

Vi ble invitert inn under solseilet til Abu Faysal og etter at vi hadde forklart han hvem vi var og vi hadde fått myntete og følte oss velkomne, hentet han fram et kart han hadde fått fra den israelske siviladministrasjonen for Vestbredden (Siviladministrasjonen er en militær avdeling som tar seg av sivilsaker i de okkuperte områdene og har ingen ting med den sivile forvaltningen i Israel å gjøre).

Kartene hadde de fått den 25. august med beskjed om at de hadde frist fram til 16. september med å akseptere eller forkaste planene.

Men først, hva er det som karaktiserer beduinene som folkegruppe? De er altså en urbefolkningsgruppe som tradisjonelt er et nomadisk folk oppdelt i stammer eller familier. Det nomadiske preget skyldes at de har livnært seg gjennom husdyrhold av sauer, geiter og kameler og at de har vært nødt til å flytte på seg for å finne vann og beitemulighetter. I våre dager har mange beduiner blitt mer bofaste, men holder fortsatt sterkt på sin identitet, sine kulturelle og familiemessige tradisjoner. Noen av disse tradisjonene er temmelig hard kost for en myk mann fra syttiåra. For eksempel er det viktig at kvinnene i en familie ikke blir sett av ‘utenforstående’ menn, dvs. menn fra andre familier. Et gammelt beduinordtak viser den strenge hierarkiske strukturen: Jeg mot min bror, jeg og mine brødre mot vår fettere, brødrene og fetterne mot ‘de andre’.

Abu Faysal er selv bofast, han bor i et lecablokk-hus og har ca 140 sauer som han beiter på et område som er i underkant av ti mål.

Landskapet rundt er åpent og gir han nok rom rundt seg til å beholde følelsen av frihet (midt i ufriheten).

Kartene er på bordet og det vi får se er en utsøkt blanding av profesjonell reguleringsplan laget av organisasjonen BIMKOM (Planners for Planning Rights, http://bimkom.org/eng/) og et djevelsk utspekulert torturverktøy som ikke gir ytre sår, brudd eller blåmerker. Til å begynne med ser vi bare et kart som ligner på andre reguleringsplaner vi har sett hjemme.

Men virkelighetsoppfatningen får en kraftig dreining når vi får høre at Israel nå planlegger å flytte 14 000 beduiner fra ulike steder i på Vestbredden til Nuwei’ma. 200 store familiegrupper (husk begrensningene kvinnene er utsatt for mht å bli sett av utenforstående). Hvordan i all verden skal disse velmenende arkitektene og reguleringsplanleggerne utforme en plan for å gi 14 000 beduiner et godt liv i Nuwei’ma? Vi vet ikke hvilke føringer og begrensninger den israelske militære siviladministrasjonen har lagt på BIMKOM, men det de har kommet opp med er en vestlig suburbia-plan hvor Mukhtar og alle de andre enkeltfamiliene får et halvt mål hver, altså for Muhktars del en krymping fra åtte mål til 500 kvadratmeter.

 Se nøye på kartet til høyre. Fingeren peker på huset hvor vi sitter mens vi snakker med Mukhtar. Den røde og gule ‘strålen’ som går ut fra knoken på hånda er veien som går ikke langt utenfor der vi sitter.

Moderne vogntog freser gjennom dette området hvor det bor mennesker som vanligvis rir på esler (se bildet) hjem til huset sitt som ikke ligger for kloss oppi naboen. 14 000 mennesker som fremdeles har sin identitet knyttet til det å være badawi (arabisk for ‘ørkenfolk’). 500 kvadratmeter til hver enhet. Maks begrensning på husdyr er fem -5- sauer. Arealet gir knapt nok mulighet for en skarve firemetersgrense til naboen. Prøv nå om du kan se for deg å legge planen til høyre oppå bildet til venstre og forestille deg hvordan landskapet kommer til å bli forvandlet.

Yoav Mordechai ved forsvarsdepartementets planleggingsavdeling sa 27.4.14: “the military was developing plans as part of its policy to remove Bedouins from large areas of the West Bank, and to gather and regulate them in an orderly and proper manner.” I går, den 16.9.14. var Abu Faysal og de andre som bor i Nuwei’ma nå innkalt til møte med Siviladministrasjonen til en såkalt “høring”. Jeg skiver høring i hermetegn fordi de på forhånd hadde fått beskjed om at dersom de aksepterer planen får de et nybygd hus, hus til fem sauer, van og elektrisitet. Sier de nei, blir husene han har nå revet. Dette kalles på vårt lokale NGO-språk demolition and displacement. Israelerne kaller det regulate them in an orderly and proper manner. Bli kvitt dem, få dem vekk. Jeg vet ikke hva Abu Faysal bestemte seg for. Bekymringen for beslutningen og framtida stod klart å lese i ansiktet hans og i ansiktet til en av sønnene. Det var ikke noe godt syn.

I går formidlet jeg denne erfaringen til den norske representasjone til de palesitnske selvstyremyndighetene. Enn om Norge kunne forlate balansepolitikken sin et øyeblikk og snakke høyt og tydelig mot denne krigsforbrytelsen som nå er under utvikling. 43 palestinske, israelske og internasjonale organisasjoner har gått sammen om å protestere mot den planlagte tvangsflyttingen (http://www.maannews.net/eng/ViewDetails.aspx?ID=726903). Diplomatspråk er en egen språkdisiplin hvor harmen blir borte i forsiktigheten. Jeg har vel ikke store forhåpninger, men du verden hvor befriende det hadde vært om Brænde hadde tatt en Khrusjtsjov og slått skohælen i talerstolen på et egnet sted, for eksempel på årsmøtet i giverlandsgruppa i New York om fem dager eller på den store giverlandskonferansen i Kairo 12.10. Det vi er vitne til er å sette ulver i  kennel, fugler i bur. Jeg kaller det tortur.