Da båtflyktningene begynte å velte inn på strendene til de greske øyene i 2015 (380 000 til Lesbos januar -november 2015) begynte også en annen, langt mindre invasjon, av mer og mindre organiserte hjelpende hender og bankende hjerter. Jeg har funnet kilder som oppgir et sted mellom 80 og 90 som tall på små og store hjelpeorganisasjoner (NGOer) på øya. Noen er greske; de fleste kommer utenfra, slik som norske Dråpen i havet. Langt fra alle har sørget for registrering og godkjenning fra greske myndigheter (jeg er veldig glad for at Dråpen har sørget for at dette er på plass!). Bortsett fra møtene med mennesker som har flyktet fra uholdbare livssituasjoner i krig og ekstrem fattigdom, er det opplevelsen av å være en del av et mylder av ‘grasrøtter’ som vokser mer og mindre vilt på øya som dominerer i bevisstheten. Se bar på disse navnene. De oser ikke akkurat av statlig byråkratisk navnetradisjon.

• Home for a Day (= Nikos’ Kitchen; gratis måltid i kafeen, pose med klær)
• Dråpen i havet
• One Happy Family
• Refugees4refugees
• Dirty Girls of Lesvos (Australsk initiativtaker: mulighet for klesvask til sykehusstandard i vaskemaskiner = gjenbruk i stedet for kast)
• Shower Power (Nederland; dusj og stell for damer og jenter fra Moria)
• Two Open Arms
• CampFire (båt-spotting langs stranda 23.00-07.00)
• Sea of Solidarity (amerikansk; modifiserte konteinere, sko til de som bor i Moria)
• Midwife Pilgrim (jordmortjenester)
• Lighthouse Relief (emergency response teams +
• Timber (faglærte snekkere som bygger der det er behov)
• Get the Shit Done
• Starfish Foundation
• ERCI (Emergency Response Centre International; gresk)

De som kjenner nødhjelps-sektoren godt, vet at de tunge, profesjonelle organisasjonene kan bli nettopp det: tunge. De lever sine liv i de tunge systemene og kvalitetssikrete prosessene som er utviklet over tiår. Som med store tankbåter, tar det lang tid å skifte retning. Og fordi de er så store er det lett å havne i fella med å ‘gjøre alt selv’, gjøre jobben og så dra sin vei. I en helt fersk bloggartikkel fra Kirkens Nødhjelp skriver generalsekretæren at de store bistands- og nødhjelps-organisasjonene nå diskuterer hvordan de kan samhandle med og mobilisere lokale organisasjoner i sitt arbeid (https://www.kirkensnodhjelp.no/om-oss/kirkens-nodhjelps-blogg/2018/bistand-nedenfra-og-opp/). Lokalisering må til, erkjenner de store tankbåtene. Det er bra!

På den motsatte enden av skalaen finnes ‘grasrøttene’, de som står på lista ovenfor. Men vi skal ikke la oss lure til å tenke at disse nødvendigvis er tilsvarende nærme ‘det lokale’. I en artikkel i The Guardian i januar 2016 sier ordføreren på Lesbos, Spyros Galinos, at “… I have seen many NGOs and individuals coming without official registration and showing no cooperation with our municipality. This causes everyone upset and these NGOs arouse doubt and mistrust among the residents of Lesbos. I would say their presence is disruptive rather than useful” https://www.theguardian.com/global-development-professionals-network/2016/jan/05/refugees-in-lesbos-are-there-too-many-ngos-on-the-island.

Jeg har stor beundring for mange av de frivillige jeg treffer her. Jeg blir varm om hjertet av å treffe ungdom (og gamliser!) som er fortvilet over at folk som flykter fra bomber og granater blir nødt til å leve slik de gjør i Moria-leiren, og som ønsker å gi sitt bidrag til en tanke anstendighet. Men det er jo ikke slik at alle våre motiver er ‘ren idealisme’. De fleste som deltar som grasrøtter har islett av eventyrlyst og trang til å oppleve noe som er  annerledes. Noen er også åpenbart lite egnet til å leve A4-liv på sine hjemsteder og finner   at nødhjelpsarenaen er en grei plass for ustrukturert/anarkistisk liv. Men varme hjerter har de!

De store organisasjonenes styrke er profesjonalitet og økonomisk styrke gjennom statlige bevilgninger, men de er styrt av politiske føringer. Grasrotorganisasjonene er mer ‘manøvrerbare’ og kan raskt tilpasse seg, men de er sårbare. Både tilgang på frivillige og milde gaver kan bli borte over natta. Dråpen i havet har bestemt seg for ikke å søke statlige midler, nettopp for å slippe byråkrati og politiske føringer for arbeidet.

For å lykkes på Lesbos, og på andre steder der nød-hjelp er nød-vendig, må organisering og samarbeid på plass, mellom de store, de små, og de lokale.

Dråpen i havet har for tiden to fokusområder på Lesvos. Det ene er samarbeidet med Nikos’ Kitchen hvor flyktninger kommer og blir tilbudt A Home for a Day med mat og klær. Det andre er et nattfokus, patruljering av strandlinja utenfor Mytilini i to skift, fra 23-03 og fra 03-07, for å ‘spotte’ ankommende gummibåter med flyktninger for å hjelpe dem i land på en mest mulig sikker måte.